torsdag 25. desember 2014

Den store gaven - artikkel i Østlendingen 24.12.2014

I går, på julekvelden, hadde jeg en artikkel på trykk i papirutgaven av lokalavisen vår; Østlendingen.
For de som ikke har denne avisen, eller kanskje ikke har mulighet til å kjøpe den, så gjengir jeg her artikkelen i sin helhet:



Den store gaven


Snodig hvordan et år kan forandre en hel tilværelse..
For et år siden bodde vi i et hus i utkanten av Gjøvik, med utsikt over Mjøsa. To voksne, begge passert 30 for en stund siden, og hadde allerede rukket å være gift i 4 år, og delt livet med bare hverandre siden vi ble et par for snart åtte år siden. Man går jo inn i et levesett som er åpent for alle de impulser man skulle kunne ønske seg.
Det eneste vi hadde å tenke på var hvorvidt vi skulle kjøpe sånn eller slik til familie og venner, og hvor vi skulle feire jul. Det var Rendalsjul for oss, for slik har det vært for oss i de årene vi har vært sammen, at vi har feiret jul hos hverandres familie annenhver jul.
Vi hadde vekkeklokken på ringing kl 10:50, slik at vi helt sikkert ikke sov over Tre Nøtter Til Askepott. Og det har vært vår tradisjon i alle disse årene. Ingen rutiner. Ingen plikter. Bare to voksne som kun hadde hverandre å tenke på, og bare passe på at vi kom oss frem til bestemmelsesstedet for kvelden med pakker og finstas i god tid før julematen ble servert.

Men i disse årene har det vært en ting som vi har ønsket oss mer enn noe annet til jul, og det har vært snille barn. De hadde ikke trengt å være så snille heller. Men barn har stått øverst på vår ønskeliste siden vi ble et par.
Etter noen år uten å ha lykkes, ble vi enige om at vi ønsket å bli fosterforeldre.
Førjulsvinteren 2013 var derfor satt av til å gå på kurs, slik at vi kunne bli godkjent.
Da godkjennelsen kom på nyåret i år, var vi så glade. Endelig et skritt i riktig retning. En dag skulle vi også kunne bli foreldre. Men svangerskapet var langvarig. Ventelisten for å kunne ta til seg et av de aller minste barna kan være lang. Da sommeren var gått, og vi fremdeles ikke hadde hørt noe, tok vi en avgjørelse som ville komme til å snu livene våre opp ned.
For i mange år har jeg, som ekte Rendalsjente, drømt om å kunne komme hjem til Rendalen. Nå tok vi en avgjørelse om å gjøre alvor. På noen få dager pakket vi sammen livet vårt på Gjøvik, sa ha det til vennene våre og det som var urbant , og satte kursen mot mitt barndoms paradis. Nå skulle vi fokusere på å få bedriften vår til å gå fra hjemmebane, og ellers nyte en rolig tilværelse i nærheten av familie og naturen.
Men etter kun noen uker begynte vi å skjønne at livet endelig hadde noe mer i ermet for oss.
For de som fremdeles tror at barna kommer med storken, så kan vi fortelle at det stemmer ikke helt! Det stemmer faktisk heller ikke at det tar 9 måneder fra man vet man skal bli foreldre og til man blir det. Men ca tre uker etter at vi hadde første møtet med en utrolig hyggelig dame fra barnevernet, kunne vi for første gang høre lyden av små barneføtter.

I år får vi en helt annerledes jul. Vi har gått fra å være to voksne og en pus, til å bli en lykkelig familie på tre, og en pus.
Vi fikk den beste julegaven noen kan tenke seg i år. Ei lita snuppe på halvannet år har på snart fire uker klart det som vi selv ikke har klart på snart 9 år, nemlig å få til både døgnrytme og rutiner i heimen.
I år har vi allerede prøvd å lage pepperkakedeig kl 07:00 på morgenen –den ble totalt mislykket av en eller annen grunn. Vi har allerede pyntet med nisser og engler – for tilvenningens skyld. Vi har erfart at livet som foreldre betyr at man må opp en gang mellom fem og sju hver eneste morgen, også i helgene. Vi har lært at første episoden av Månetoppen er den beste, så den har vi allerede sett minst en gang hver eneste kveld. Vi har også lært at nei ikke nødvendigvis betyr nei, og at ”dæ” er et ord som tydeligvis dekker det meste. I tillegg så har vi funnet ut at en snartur til Tynset for å julehandle fort kan ende opp med Jysk, Europris, spise og bleieskift, og så var de timene gått allerede.
Hun har gitt oss et liv så fylt med mening at vi for alvor har innsett at de snart ni årene vi allerede har levd sammen kanskje ikke var de mest meningsfylte årene i livet vårt.

Dette året skal vi feire julekvelden alene som en familie for første gang. Bare oss tre, og pusen – som faktisk har vist seg å være verdens beste storebror. Vi skal kanskje spise middag ca kl fem – mulig vi må spise litt før, og vi er forberedt på at alle gavene er åpnet innen ca halv åtte.
Sist gang vi gledet oss så mye til jul var vi selv barna i familien, og var fylt med forventninger for den store dagen.


Så uansett hva som ligger i pakkene under treet for vår del, så vet vi at vi allerede har fått den fineste gaven, og at den kommer til å vare i mange år, og at den ikke kommer med bruksanvisning, men at den kanskje skulle ha gjort det.



Agnete-Sagalind Bjørtomt

2 kommentarer:

  1. Snufs. Fantastisk flott skrevet. Selv ønsket jeg meg barn i mange år. Jula var egentlig ganske kjip. Og så kom første mann i 2005 og jeg er blitt ekstremt julete. Elsker jula og alle andre høytider og merkedager som går an å sette litt ekstra spenning på hverdagen. Ønsker dere masse lykke til med lillemor. Fortsatt god jul. Juleklæm 😃

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Agneta. Jeg har jo alltid elsket julen. Men denne julen blir noe spesiell. Det er vi veldig glade for! :)

    SvarSlett